Skrevet av psykolog Tommy Sotkajærvi. Først publisert i NRK Ytring. Postet her med tillatelse fra forfatteren.

Psykiske lidelser blir ofte sett på som en iboende feil hos menneskene som rammes. Men du er ikke ødelagt selv om du er knust – du er potensial.

Jeg husker ordene så godt.

– Du skal nok se at det blir menneske av meg også.

Det ble ytret av en av mine første pasienter i det vi var i ferd med å avslutte en lengre terapi, uten at vi var kommet helt i mål. Pasienten skulle fortsette sin ferd i psykiatrien, over til en annen instans, og kommentaren kom på vei ut døren.

Jeg ble perpleks, men fikk formidlet at det syntes jeg han allerede var – selvfølgelig. Jeg mente det av hele mitt hjerte. Jeg så et menneske full av ressurser, med noen utfordringer. Allikevel ble jeg sittende og undre: Hva var det som gjorde at pasienten følte behov for å ytre dette?

Tror lidelsen er en iboende feil

Med årene tror jeg at jeg har forstått noe bedre.

Psykiske lidelser, enten det er en depresjon, traumelidelse, angst eller andre plager, har en lei tendens til å få oss til å føle at det er noe galt med oss. At vi på en eller annen måte er ødelagte. At den psykiske lidelsen er et tegn på en moralsk svakhet, at de belastningene som tippet oss over kanten ikke ville tippet de «normale», at man er blitt lidende er et resultat av en iboende feil i konstruksjonen.

Denne formen for selvstigma er ofte en del av selve lidelsesbildet.

Denne formen for selvstigma er ofte en del av selve lidelsesbildet.

Underbygger selvstigmaet

Selvstigma underbygges dessverre i enkelte tilfeller utilsiktet gjennom hjelpernes forsøk på å hjelpe, i tillegg til samfunnet generelt. Gjennom psykiatere som forklarer depresjon med at «det jo er en del depresjon i familien, slike ting vet vi er arvelig. En kjemisk ubalanse». Det er i genene, feilkonstruksjon.

Eller terapeuten som bare ser symptomer som må fjernes. Når diagnoser settes, og formidles som «livsvarige».

Eller når man blir «frisk», men egentlig ikke. Ikke så snart en potensiell arbeidsgiver får vite at man har slitt psykisk. Da er man en risiko, en tikkende bombe på vei mot neste sykemelding.

Fra psykiatri til pottemakeri

En eller annen gang på 1500-tallet fikk den japanske shogun Ashikaga Yoshimasa skadet sin dyrebare kinesiske teskål. Skålen ble først sendt til Kina for å repareres, bare for å returneres, satt sammen igjen av stygge metallstifter.

Misnøyen må ha vært stor hos shogun Yoshimasa, for japanske håndverkere satte kort tid etter i gang en jakt på alternative måter å reparere ødelagt pottemakeri. Løsningen var Kintsukuroi, eller å reparere med gull.

Det ødelagte pottemakeriet ble reparert med en spesiell lakkmiks som inneholdt edelt metall, som gull, sølv eller platina. Ofte ansett som vakrere enn originalen, ble denne type kunstverk på et tidspunkt så populært blant japanske samlere at flere ble beskyldt for å ødelegge dyre gjenstander kun for å få det reparert igjen.

Vi er alle unormale

På samme måte som teskåler, opplever vi mennesker våre egne belastninger gjennom livet. Noen ganger mister vi biter av oss selv, andre ganger går vi i knus. Psykisk som fysisk, selv om førstnevnte er usynlig for det blotte øye.

I narsissismens tidsalder, der så mange av oss opererer som vår egen PR-agent, er det utfordrende å akseptere at vi ikke er den filtrerte Facebook-profilen som definerer et normalt menneske. Sammenlignet med en uoppnåelig norm, er vi alle unormale. Veien er kort til en opplevelse av å være feil eller ødelagt.

Noen ganger mister vi biter av oss selv, andre ganger går vi i knus.

Det er en dypere, filosofisk mening ved de japanske håndverkernes arbeid. Selv om Kintsukuroi oversatt er definert «å reparere med gull», gir det lite mening å bruke ordet reparere.

Hva de gjorde var ikke å reparere en gjenstand, men å inkorporere og framheve skaden den hadde blitt påført som noe av egen verdi. En del av historien som ikke burde skjules, men bokstavelig talt skinne. Den knuste vasen var ikke lenger noe ødelagt, men en mulighet.

En ressurs til å skape noe. Vakrere. Sterkere. Hvis eksistens ikke hadde vært mulig uten traumet den opprinnelige gjenstanden hadde blitt påført.

Hva ønsker jeg å formidle med dette?

Jeg vil gjerne si til deg som leser: Du er ikke ødelagt, selv når du er knust. Du er potensial. Ingen kan reparere deg, for du er aldri den du var i går. Livet går framover, ikke bakover. Du er ikke en feilkonstruksjon, men en variasjon av en konstruksjon. Der du tåler mye, tåler andre mindre – og vice versa.

Du er ikke en feilkonstruksjon, men en variasjon av en konstruksjon.

Hvordan du tenker og føler er alltid et forsøk på å mestre en vanskelig situasjon. Det bør ikke defineres i termer av feil eller riktig – men hvorvidt det hjelper deg å leve det livet du ønsker på sikt. Arrene du bærer er kanskje ikke synlige for det blotte øye, men du kan likevel ikle dem edelt metal ved å bruke dem som lærdom på veien videre.

Og for deg som møter mennesker som sliter, enten du er hjelper eller arbeidsgiver: Du kan også se skjønnheten og potensialet i de du møter. Kintsukuroi sier oss noe om perspektivets makt, at du gjennom å endre måten du ser på ting kan låse opp potensial der du ikke så noe. De som har opplevd psykisk lidelse har vært gjennom helvete og overlevd. Det krever styrke, og sier ofte mer om ressurser enn om risiko.

Skjønnhet i søppel. Arr som skinner. Stor klokskap kan utvises av en enkel pottemaker.