Psykolog Sinding

Aksel Inge Sinding

Internett har blitt en arena for å psyke ut folk

Først publisert i Aftenposten, 01.11.15. Skrevet med Svein Øverland.

Før internett var den peneste jenta i klassen den peneste i verden. Nå finner alltid noen som er penere, selv når du ikke leter.

Historien forteller oss om maleren Zeuxis i det gamle Hellas, som søkte modeller til et bilde av den skjønne Helena av Troja. Alle de peneste jomfruene i området strømmet til, men ingen kunne sammenlignes med den sagnomsuste skjønnheten. Bare de heldigste fikk sine nesten perfekte kroppsdeler malt inn i bildet av den helt perfekte Helena. Men istedenfor å være stolte, ble de såret.

De var jo ikke vakre nok, sammenlignet med Helena.

La oss begynne med det åpenbare: Du lar deg påvirke av andre. Særlig av dem du ser opp til. Du merker deg hva andre sier, hva de gjør og hvordan de ser ut. Din selvfølelse kan i all enkelhet tilskrives avstanden mellom den du oppfatter at du er og den du ønsker å være. Når du opplever avstanden som stor eller målet som uoppnåelig, vikler du deg så altfor lett inn i selv-nedvurderingens klebrige spinn.

I gamle dager – før internett – var den peneste jenta i klassen den peneste i verden. I hvert fall var det det vi trodde. Internett endret dette. Nå er ingen den peneste. Ingen er heller den smarteste. På internett og særlig i de sosiale mediene finner du alltid noen som er kulere, klokere og finere enn deg. Selv når du ikke leter.

De er kun noen tastetrykk, likes og en retweet unna.

Jean Baudrillard kritiserer dagens samfunn og hevder at mediene og særlig internett definerer virkeligheten. Gjennom kameravinkler, zooming, superatleter, pornografi og skuespillere mister vi oversikten over hvor virkeligheten slutter og simuleringen begynner. Han kaller dette hyperrealitet.

Før skulle medier avspeile virkeligheten, nå er det medier som former den. Vi omgis av retusjerte, pyntede og nøye planlagte figurer vi tror vi kan strekke oss etter. Vi lar det skje og lar barna våre vokse opp til å tro at det er slik mennesker er og skal være. Selv seksualitet, som er avhengig av gjensidighet og tid, fremstilles gjennom internett som en prestasjon i filterbelagt slow motion med klimaks som målet.

Fordi vi er psyket ut og overstimulert, blir vi heller passive tilskuere til nye kikkerbaserte pornoformer, som sex med sovende kvinner og kvinner som later som om de er pornodukker. Kroppshysteri, yummy mummies (mødre som er spreke som 16-åringer) og pro-anablogger (blogger som hyller thinspiration og anoreksi) er kjent for de fleste 16-åringene.

Internett skulle bli et alternativ til A4-hverdagen – en arena der alle skulle ha like forutsetninger. Det var det du laget og skrev som skulle være viktig, heller enn hvem du var «i det virkelige livet». Dessverre er det internettet som skulle gi en radikal rebelsk frihet blitt forgiftet til å bli en arena for å psyke ut folk.

Nå er vi alle på audition for å bli utvalgt som den skjønne Helena. Vi vet at vi ikke har sjans og at vi aldri vil bli bra nok, men vi prøver likevel å lure hverandre til å tro at vi er de mest vellykkede og peneste. Så gråter vi stille for oss selv mens vi tilber de tynne modellene, «liker» alle andre der ute som også bløffer seg penere enn de er og tvitrer lykkelig til verden – en verden som også gråter stille for seg selv.

Det høres ut som vi er skeptiske til teknologi. Det er vi ikke. Vi er heller skeptiske til at samfunnet ikke gjør nok aktivt for å møte utfordringene nye trender og teknologier gir oss. Vi tror ikke at virkeligheten slik vi kjenner den er død, men vi tror den er hardt skadet. Vi tror vi må gjøre noe med det nå.

68-erne gikk i demonstrasjonstog. 98-erne vet knapt hva det er for noe. Men selv om vi ikke ser ungdommen i gatene bærende på bannere, betyr det ikke at de ikke er samfunnsengasjerte. De er det bare på andre arenaer og områder.

Mange voksne aner ikke hva som foregår. De er på Facebook, og tror at det er nok for å forstå internett og verden. Vi kan irritere og beklage oss over alt det samfunns- og ungdomsskadelige som finnes på internett, men det hjelper ikke. Istedenfor å stå utenfor internett eller undre oss over at ikke ungdommen er på nrk.no, må vi bevege oss inn dit kidsa er.

Vi må kjenne mediene, innpakningene, spillene og mekanismene. Vi må vite om det negative og støtte opp om det positive, det som er ekte, sunt å strekke seg etter eller godt nok. Sammen kan vi slå et slag for muffinsmager, for kjedelig sex, for den vanlige hverdagen og mot det perfekte som mål på helse og lykke.

Vi må hjelpe flere til å selv forme bildet av personen de ønsker å være, slik at ikke avstanden blir deprimerende og selvutslettende. Det vi mistet litt på veien, kan ungdommen ta tilbake.

Med andre ord må vi vise dem at selv om vi synes at Helena av Troja er råfin, er ikke vi andre så verst heller.

2 Comments

  1. Veldig fin kommentar og heilt sant !

Leave a Reply

Your email address will not be published.

*

© 2018 Psykolog Sinding

Theme by Anders NorenUp ↑