Skrevet sammen med psykolog Sigrid Skeide. Først publisert 02.02.18 i Aftenposten.

Nylig sa en av våre pasienter: «Jeg føler at det er helt innafor å fortelle venninnene mine at jeg strever med angst, men jeg våger ikke vise dem hvor mye jeg savner moren min.»

Det snakkes og skrives mer om psykisk sykdom, lidelse og dårlig mental helse enn noensinne. Folk forteller åpent om angst, depresjon, selvfølelse, selvskading, selvmordstanker, ensomhet, spiseforstyrrelser og rusmisbruk. Men vi snakker sjelden om det som ligger under det meste av psykiske symptomer og lidelser.

Som samfunn kan vi bli mye bedre på å snakke om, forstå og vise helt vanlige følelser som skam, sorg, skyld, sinne og frykt.

Følelsene var der før språket

Følelsene dine er en essensiell del av deg som menneske. Følelsene var der lenge før tankene og språket – både i mennesket som art og i deg som individ. De er ditt aller viktigste signalsystem. Følelsene har hjulpet oss til å overleve og orientere oss i fellesskapet. De sier noe om hvordan du har det med deg selv, med de rundt deg og hva du trenger fra omgivelsene.

Vi blir glade når vi opplever nærhet og gode ting med andre mennesker. Når vi smiler og uttrykker gleden, bringer det oss enda nærmere hverandre. Vi blir triste når vi har mistet noe eller noen som er viktige for oss.

Gråt og uttrykt sorg utløser trøst og støtte fra de rundt oss. Vi blir skamfulle når vi gjør noe som vi opplever bryter med våre egne eller andres forventninger, for at vi skal innrette oss etter fellesskapet.

Slike grunnleggende følelser som oppstår som en reaksjon på noe vi opplever, kalles primærfølelser. De er viktige og sier noe om hva vi trenger.

Fordømte, forbudte primærfølelser

Det er dessverre ikke alltid akseptert eller mulig for oss å uttrykke følelsene våre og få løst problemet vi står overfor. Vi dytter dem vekk eller dekker dem til. Å unngå vonde følelser betyr imidlertid ikke at de forsvinner.

Mye psykisk smerte oppstår nettopp når vi har mistet kontakt med grunnleggende følelser og behov. Noen har kjent på følelser som er så vonde at de ikke orker dem, og dermed har pakket dem bort. Noen har levd i familier, miljøer eller samfunn der visse følelser er mer eller mindre forbudt, og ansett som irrasjonelle eller svake.

Som psykologer møter vi altfor ofte mennesker som har vokst opp med mantraer som «store gutter gråter ikke» eller «den som hever stemmen har tapt». Ordene «emosjonell» og «irrasjonell» opptrer altfor ofte sammen i beskrivelser av folk som føler sterkt.

Det er her det blir vanskelig: Når følelser ikke får kommet til uttrykk, dyttes vekk eller slås ned på, kommer andre følelser og dekker dem til. Disse følelsene kalles sekundærfølelser, og legger seg som et teppe over primærfølelsene.

Problematiske og smertefulle sekundærfølelser

De vanligste problematiske sekundærfølelsene vi har er angst, nedstemthet, irritasjon, raseri (urimelig eller utagerende) og tomhet. Slike sekundære følelser har til felles at de dekker til det egentlige behovet.

Når vi ikke får uttrykt det vi egentlig føler mister vi altså muligheten til å få det vi trenger fra omgivelsene.

Her er et eksempel:

En ung jente opplever at familien oppløses i en konfliktfylt skilsmisse. Faren flytter ut og etablerer seg på nytt med en ny kvinne. Jenta kjenner på en sorg over tapet av kjernefamilien. Hun føler også på et vis at faren forlot henne, ikke bare moren. Hun begynner å føle seg mislykket som ikke var god nok til at faren ville bli hos henne. Moren har mer enn nok med å håndtere sin egen sorg over skilsmissen, og blir irritabel på datteren og de andre barna.

Gjennom dette lærer datteren indirekte at hun må holde sine følelser for seg selv og ikke gjøre moren mer lei seg. Dermed får hun ikke tilfredsstilt sine behov for trøst, omsorg og bekreftelse på at hun er god nok. Hun prøver heller å komme seg vekk fra disse følelsene på egen hånd, og blir opptatt av å se bra ut (for å få bekreftelse) og å være snill (så moren og andre ikke blir sint på henne).

Dette presset blir umenneskelig, og jenta kjenner på angst og stress for å prestere, og en konstant dårlig samvittighet for å ikke strekke til for de rundt seg. Hun har mange venner, men føler seg innerst inne dypt ensom fordi hun ikke kan vise hvordan hun egentlig har det. Etter et par år blir hun henvist til psykolog med angst og depresjon.

Behandling og diagnoser retter seg mot symptomer

De fleste psykiatriske diagnoser og behandlingsformer som benyttes i dag retter seg inn mot symptomer på psykisk smerte. Hvis vi møter jenta kun med fokus på å tenke bort eller medisinere symptomer som angst, nedstemthet og uro, risikerer vi at hun ikke får det hun faktisk trenger.

Vi overser de menneskelige behovene i å miste noe, ikke føle seg god nok for flokken og være redd for å være alene.

Psykiske lidelser stammer (i de fleste tilfeller) fra oversette følelser og udekkede behov. Det fins mange varianter: Depresjon ved ubearbeidet sorg, bekymringsangst ved utrygg tilknytning, sosial angst som springer ut av dyp skamfølelse og rusmisbruk for å redusere skyld, sorg og frykt.

Det er et feilskjær å betegne angst og depresjon nærmest som en virusinfeksjon som tar bolig i deg. For de aller fleste er det ikke det – det er et resultat av et levd liv med erfaringer, unngåelsesstrategier og regler for hva som kan og ikke kan vises.

Risikoen ved den nye åpenheten

Samfunnet vårt har blitt mer åpent når det kommer til psykiske lidelser. Det er en bragd at det har blitt så stor åpenhet rundt det å snakke om psykisk helse.

Det å navngi tilstander av psykisk smerte reduserer tabuer og øker muligheten for at folk kan kjenne seg igjen, søke hjelp og finne fellesskap med andre som opplever det samme.

Men i ønsket om å normalisere symptomer og lidelser risikerer vi imidlertid å gå i fellen av å normalisere det unormale. Det meste av angst, nedstemthet, tomhet og meningsløshet oppstår når vi ikke kjenner på noe helt normalt og menneskelig i oss.

Dette betyr ikke at alle psykiske lidelser best håndteres gjennom samtaleterapi. Noen ganger trengs medisiner eller andre tilnærminger. Kropp og sinn er – og har alltid vært – to sammenfiltrede deler av mennesket.

Vi må snakke om følelsene under lidelsene

Det er ikke lurt å normalisere psykiske lidelser eller ubehag, uten at vi normaliserer det som ligger bak.

Vi må snakke mindre om symptomer og mer om følelsesmessige behov. Vi er overbevist om at en av de beste måtene å forebygge psykiske lidelser og helseplager er ved å gi mer rom for å gå inn i, uttrykke og utforske vanskelige følelser med andre. Det gir emosjonell nærhet, reduserer ensomhet og skaper større forståelse for oss selv.

Følelser forsvinner ikke i det vi går inn døra til barnehagen, skolen eller arbeidsplassen. De skal ikke bare vises og tåles på psykologkontoret, men i familien og vennekretsen. Vi slår herved et slag for et mer følelsesvennlig Norge.