Først publisert i Aftenposten, 03.11.16.

Som psykolog kommer jeg tett på menneskers innerste opplevelser. I terapirommet reflekterer vi rundt relasjoner, følelser, tanker og handlinger. Gradvis ser vi hvilke mønstre og regler de lar styre livene sine – såkalte leveregler. Mange av dem som kommer til meg, strever nettopp med levereglene sine.

De er kanskje for strenge, lite realistiske eller rett og slett urimelige. Mye av behandlingen går da ut på å finne og teste mer levedyktige og konstruktive leveregler – og ofte lykkes vi med det! Etter å ha møtt en del mennesker, ser jeg at mye av det samme går igjen. Her er tre negative eller lite hensiktsmessige leveregler, og tre mer konstruktive alternativer. Sannsynligheten er stor for at du kjenner igjen én eller flere av dem i ditt eget liv.

1. «Jeg er ikke god nok før jeg er perfekt»

Samtidens kanskje mest diskuterte leveregel vises gjennom kroppspress, karrierejag, tvangspregede hobbyer og selvrealisering. Fortvilet pisker du deg selv mot forbedring for å bli så god at du kan tillate deg å slappe av. Samtidig er du så redd for å gjøre feil at du bruker enormt med tid og tankekraft for å gjennomarbeide det du gjør. Eventuelt utsetter du beslutninger i det evinnelige, av frykt for å velge galt.

Utfordringene er mange. Veldig få blir best. Ingen blir perfekte. Vi måler oss ofte mot illusjoner som er umulige å nå. Det finnes alltid noen der ute som tilsynelatende er bedre enn deg på det meste. Hvis du først blir best, må du dessuten slite for å forbli det. Det er ikke bare opp til deg om du gjør feil. Noen ganger har vi ikke lært nok for å løse en utfordring. Forhold som vi ikke har makt over kan forkludre planen din.

Den største utfordringen er imidlertid følelsene som følger med. Det kan være utmattende alltid å minne deg selv på at du ikke er god nok. Du lammes av dårlig samvittighet og skam – to veldig lite motiverende følelser. Avstanden til målet bryter ned motivasjonen som skal hjelpe deg dit.

Det er helt greit å ønske å bli best, men du trenger tid, tålmodighet og rom for å prøve ut ting og utvikle deg. Utfordringen for deg som strever med dette, er å bytte ut mål og krav med aktiviteter og verdier som tar deg i samme retning. Vær heller takknemlig og belønn deg selv når du lærer noe, enn å hate at du ikke allerede er i en fremtid som kanskje aldri kommer. Hvis du skulle gjøre feil, er det også en unik mulighet til å lære noe og hindre at det skjer igjen.

Konstruktivt alternativ: Jeg skal gjøre mitt beste for å bli litt bedre hver dag. Hvis jeg gjør feil, er det en anledning til å lære noe.

2. «Jeg må være godt likt av alle»

En slik leveregel kan prege store deler av ditt sosiale liv, da det er krevende å skulle tilfredsstille alle og aldri hevde deg selv, tross urettferdighet. En beslektet leveregel er «jeg må ikke komme i konflikt med andre». Problemet er at det ikke bare er opp til deg. Det er alltid to personer i en relasjon – deg selv og den andre.

Det er nok av grunner til at folk misliker deg – uten at det skyldes din person. Dårlig kjemi. Forskjellige interesser. Konkurranse. Misforståelser. Andre prioriteringer. Og noen er rett og slett ikke så hyggelige.

Dette betyr ikke at du ikke skal bry deg om hva andre synes om deg. Det er lurt å spille på lag. Det du kan gjøre, er å ta ansvaret for den delen av relasjonen du kontrollerer – deg selv. Du kan gjøre ditt beste for å være en likandes person. Hvis de fortsatt ikke liker deg, er det ikke mye å gjøre med det. Du har i alle fall gjort ditt.

Konstruktivt alternativ: Jeg skal være vennlig, respektfull og hjelpsom overfor andre. Da har jeg gjort mitt.

3. «Jeg må ha kontroll på alt»

Mennesker liker å vite hva som har skjedd, skjer og vil skje. Refleksjon og forutsigbarhet føles godt. Det kan være nyttig på mange områder i livet, men kan også by på problemer. Faktum er at det alltid er ting vi ikke kan vite eller forutse. Noen ting skjer tilfeldig. Folk endrer seg. Uhell skjer. Livet skjer. Du vet ikke hva som skjer i fremtiden før du er der.

Det blir problematisk når du prøver å gjenopprette kontrollen gjennom overdreven bekymring, sjekking eller tvangspreget søken etter bekreftelse fra andre for å roe deg ned. Slike forsøk på tankekontroll gir midlertidig lindring, men øker usikkerheten og omfanget på lang sikt. Det er som å prøve å grave seg ut av et hull ved å grave hullet større. Det tærer på både deg og de rundt.

Det kan være fristende å si at du skal slippe all kontroll, men det er ikke nødvendig og heller ikke lurt. Full kontroll er umulig. Ingen kontroll er tåpelig. Middelveien funker. Det holder å ta noen ekstra runder med deg selv og bevege deg fra bekymring til problemløsning og handling, samt å akseptere det du ikke kan gjøre noe med. Det betyr ikke at du aksepterer at det skjer, men at du aksepterer usikkerheten. Dette gjøres gradvis ved å utsette eller koble av bekymringene, snarere enn å vikle seg inn i den.

Mer konstruktiv leveregel: Det som skjer, skjer. Jeg tar forbehold, men lever livet mitt og nå.

Hvordan endrer man en leveregel?

Alle har leveregler. Vi har regler om forbudte tanker og følelser, oppførsel, mål og mye, mye mer. Det tar tid å endre vaner, men vi er mye mer fleksible enn vi tror. Hvis de er veldig vonde og utgjør et virkelig stort problem for deg, kan du søke hjelp, men mange kan få til mye på egen hånd også.

Det er like enkelt som det er vanskelig. Du må utforske og definere den gamle leveregelen, merke når den kommer til uttrykk, definere et nytt og konstruktivt alternativ og så velge å leve i tråd med det – mange ganger.

Du må teste ut nye roller og atferd. Hvis du har en regel om aldri å vise deg sårbar, må du øve på å snakke med andre om det vanskelige. Hvis du ikke kan gjøre feil, må du teste hva som skjer dersom du gjør en feil, innrømmer det og prøver å rette det opp igjen. Handling foran ord. Gjør først, tenk etterpå.

Ved å bruke nye leveregler gjentatte ganger danner vi oss nye erfaringer. Det er slik vi lærer og utvikler oss. Kanskje kan du begynne med: Jeg skal jobbe litt hver dag for å gjøre levereglene mine mer levedyktige enn i går? Gjør først, tenk etterpå.