Først publisert i Aftenposten, 11.03.16. Skrevet sammen med Svein Øverland.

«Hva feiler det de unge?» hører vi stadig oftere fra venner, kolleger, pasienter og i media. Spørsmålet er blitt stilt før, men føles likevel interessant og viktig. De bekymrer seg for de unge generasjonene. Sliter de psykisk? Er de selvopptatte? Tåler vi ikke presset? Bryr de seg?

I våre jobber får vi komme tett innpå mennesker på tvers av mange generasjoner. Det er mange tegn på at unge strever mer. Vi mener det er grunn til bekymring, men at det ikke er de unge i seg selv det er noe feil med. Det gjelder noe større – samfunnet vi lever i.

Her er tre teser om destruktive tendenser i dagens samfunn.

1. Overskuddssamfunnet skaper fokus på selvrealisering og selvopptatthet

Vi har det veldig godt i Norge. De fleste av oss får dekket alle grunnleggende behov. Dette fører til at dagens unge – ofte i foreldrenes ånd – har et enestående fokus på selvrealisering. Du skal bli den beste utgaven av deg selv og leve ut dine drømmer. Flere skal til og med bli perfekte. Slik flyttes oppmerksomheten inn i en selv, og man blir fort selvopptatt og overdrevent fokusert på egen vellykkethet.

Mange måler egen vellykkethet ved å sammenligne seg med andre. Dessverre kan vi i dag ved kun et par tastetrykk finne andre som tilsynelatende er bedre enn oss på det meste. Det gir stor fallhøyde, dårlig selvfølelse og skjøre selvbilder. Noen blir avhengig av bekreftelser utenfra på ens egen verdi. Bilder, blogger, likes og kommentarer gir midlertidig lindring, men gjør at man på lengre sikt blir mindre i stand til å stole på sin egen vurdering av seg selv.

Andre blir så opptatt av å jakte selvrealisering at de hopper over mer grunnleggende behov. Behov for sosial tilhørighet. Kjærlighet. Kompetanse. Selvtillit. Å akseptere den du er. I selvopptattheten glemmer vi for ofte gleden av å kunne gi, være med andre, lære noe eller bare være. Selvrealisering blir veien til lykke – en lykke tidligere generasjoner fant gjennom langt mer grunnleggende ting i livet.

Den hvileløse jakten på selvrealisering og lykke var tidligere avgrenset til de få privilegerte. Nå krever alle sin rett på lykken. Men for mange er ikke jakten på lykke kun en rettighet. Det oppleves også som en plikt. Resultatet er i verste fall at veien til selvrealisering ender i urealistiske forventninger og ulykkelighet.

 

2. Muligheten til å unngå vanskelige følelser gjør oss dårligere rustet til å takle dem.

«Ungdommen i dag orker ikke å kjede seg», sier man. Hvert minutt blir fylt med noe for å unngå den vanskelige følelsen av ingenting. Det er dessverre ikke bare denne følelsen vi unngår. Vi har en unik mulighet til å drive virkelighetsflukt i vår tid. Stadig flere bruker dagens teknologi til å flykte fra tristhet, forakt, sinne og skam.

Noen voksne støtter oppunder dette. Man skal ikke oppleve å mislykkes lenger. Ingen må føle seg krenket. Hvis barn skammer seg, er triste eller sinte trøster vi dem umiddelbart. Til og med når de er for glade ber vi dem roe seg ned og lage mindre lyd. I ønsket om å regulere følelser lærer vi dem at sterke følelser er en uting.

Paradoksalt gjør dette dem nettopp dårligere rustet til å takle dem på egen hånd senere. For å kunne regulere egne følelser må man også kjenne og forstå dem. Man må kunne sette ord på dem og lære at vi noen ganger faktisk må stå i dem. Følelser har som regel en funksjon og lærer oss noe viktig om hvordan vi har det og forholder oss til andre mennesker. Lærer vi ikke dette, så vil den minste krise kunne sette oss ut av spill.

Mange foreldre prøver å bli perfekte foreldre. Foruten å være et umulig prosjekt, bør det heller ikke være noe mål. De beste foreldrene er de som ikke søker å bli perfekte, men gode nok.

3. Illusjonen av kontroll gjør opplevelsen av å ikke ha kontroll uutholdelig

Vi har tilsynelatende kontroll. Mobilen forteller oss umiddelbart været, når bussen går, hva som skjer i verden, hva du skal den neste halvtimen, hva som skjer i andres liv og til og med hvordan det ser ut der. Menneskers tidsoppfatning endrer seg i takt med den teknologiske utviklingen. Det som tidligere var å møte litt tidlig til en avtale er nå en evighet å vente. Vi har detaljerte planer for timer, uker og måneder, kanskje også år. Og de neste minuttene.

Kontroll er imidlertid en illusjon. Ingen vet hvordan livet utvikler seg. Folk blir syke. Kjærlighet kommer og går. Uhell skjer. Nye møter preger oss. Det uventede slår oss i ansiktet. Noen ganger hardt. Historien har alltid utspilt seg mer tilfeldig enn man skulle tro.

Det er i møtet med erkjennelsen om at vi ikke har kontroll at mange blir frustrerte.

Man prøver å gjenopprette kontrollen gjennom grubling, bekymring, tankeeksperimenter og tvangspreget planlegging. Dette er stressende mentale aktiviteter som foregår i fortiden eller fremtiden, og sjelden lar deg være til stede i øyeblikket. Det er en kilde til mye lidelse, ofte til lite eller ingen nytte.

Hva gjør vi nå?

Det er fint om du ikke er enig med oss. Da tar vi kanskje feil, og det er ingen grunn til å endre noe med verken samfunnet eller oss selv. Men dersom du er enig i noen eller alle av tesene over så blir spørsmålet: Hva gjør du og vi nå?

Vi skulle ønske at vi visste svaret. Vi har tenkt mye på det. Vi har prøvd å finne ordene. Men det ender så altfor lett opp i besserwisserhet og fluffyness. Vi har en tanke om at vi må lete utenfor de sosiale mediene og vår egen generasjon. At vi må spørre de som ikke er på lykkejakt, men som er lykkelig likevel. Men kanskje er også det for naivt.

Vi vet bare at vi har gått oss vill. Da er det første steget å stoppe og se oss rundt. Og spørre. Hvor er vi egentlig? Hvor vil vi egentlig?