Psykolog Sinding

Aksel Inge Sinding

Vandrepsykologen: Tanker og erfaringer

(Prosjektet er også omtalt i media, blant annet i Aftenposten 04.02, Norgesglasset på NRK P1 og Jacobsen på NRK P1+. Les gjerne også omtale og invitasjon til vandrende miniseminar på Schizofrenidagene 2016.)

I januar bestemte jeg meg for å prøve noe helt nytt. Jeg hadde noen uker til disposisjon og ville bruke de på å være psykolog og gjøre noe nytt og viktig for andre. Slik ble prosjektet Vandrepsykologen født. Jeg la ut en “annonse” der jeg tilbød to gratis samtaler til mennesker som ikke hadde hatt tid, penger eller tilgang på psykolog tidligere. Eneste premiss var at det måtte være gående – ute. Responsen var enorm og jeg ble fullbooket på 15 timer. 

De siste tre ukene har jeg brukt det meste av min tid på å gjennomføre prosjektet. Jeg har gått 23 turer med omtrent 1400 minutter og 200 000 skritt. Det har vært temperaturer fra fire plussgrader til 17 minusgrader. Men viktigst: jeg har møtt 12 unike mennesker med 12 sterke historier. Sammen har vi vandret og snakket. Jeg tror jeg har hjulpet flere av de. Jeg tror også det har gjort meg til en bedre psykolog.

Da jeg først tok på meg dette prosjektet var det med en blanding av spenning og uro. 

Jeg ønsket at Vandrepsykologen skulle være et lavterskeltilbud som var spennende, nytt, varmt og annerledes. Konseptet var enkelt – tilby gratis time til hvem som helst som ønsket det og gjennomføre timen gående ute.

Jeg har lest om hvordan det å gå ute øker kreativitet, åpenhet og senker det formelle preget. Man slipper pressende øyekontakt og tenker friere når man er i bevegelse. Man får et felles ytre holdepunkt som letter på vanskelige følelser. Mine egne beste samtaler med venner er også ofte ute, enten det er i fjellet eller på en spasertur. Da jeg samtidig heller ikke hadde tilgang på kontor hver dag falt beslutningen lett – Vandrepsykologen var noe jeg ville gjøre.

Aksel Inge Sinding

“Det føles egentlig ganske godt å gå ute, selv om det er kaldt” – sitat, vandrer.

Etter rådføring med min samboer – min aller beste rådgiver – samt en del venner og kolleger falt bitene på plass;  To samtaler med hver vandrer, informert samtykke om rammene ved prosjektet som skulle signeres, standardsvar til henvendelser og rydding av timeplan. Det ble også en del praktiske hensyn – alt fra hvor samtalene skulle foregå, varm nok bekledning, gode sko, måter å hindre at smart-telefonen skrudde seg av i kulden og å finne nærliggende kafeer jeg kunne kjøpe kaffe og låne toalett på.

Jeg var stolt av konseptet og gledet meg til å gjøre noe meningsfullt. Uroen var der imidlertid i like stor grad. 

Hva ville andre psykologer si? Ville de like prosjektet eller synes det var litt uforsiktig ettersom det var kortvarig og utenfor tradisjonelle rammer? Jeg liker godt å gjøre nye ting og kan gjerne stikke meg ut, men dette gjorde meg også sårbar med tanke på kritikk. Urimelig kritikk kan jeg alltids parere eller ignorere, men hvis det skulle komme kritikk som kunne ramme faglig integritet ville jeg hatt verre med å takle det. Jeg valgte å stole på magefølelsen og mine venner, og kastet meg ut i det. Annonsen ble delt på Facebook og Twitter, og pågangen var stor. På 15 timer fikk jeg 16 e-post fra folk som ville vandre.

Det kom så mange fine og rørende henvendelser. Både menn og kvinner i forskjellige aldre tok kontakt. Mange skrev en del om hvorfor de oppsøkte hjelp (tross min oppfordring om at dette ikke var nødvendig). Temaer var personlige kriser, vanskelige opplevelser i fortiden, følelsesliv, rus, alkohol, skadelige relasjoner, seksualitet og angst. Det var alt fra frustrasjon og fortvilelse til ren nysgjerrighet. Noen hadde strevd lenge, for andre var det mer akutt. Jeg kunne dessverre ikke vandre med alle.

Aksel Inge Sinding

“Det å gå en tur har alltid vært terapi for meg” – sitat, vandrer.

Flere gav uttrykk for at det var konseptet som traff dem. Jeg fikk til og med en vandrer som ville vandre i en annen by mens hun snakket på telefon med meg. Flere hadde vurdert å søke hjelp før, men aldri turt å ta steget. Vandrepsykologen syntes å bli det jeg hadde ønsket og sett for meg. En skrev at hun for første gang fikk håp om at det fantes noen hun kunne fortelle om tingene hun hadde kvernet på så lenge.

Nå, 23 samtaler senere, sitter jeg igjen med utelukkende positive opplevelser med prosjektet. 

Samtlige vandrere har vært vennlige og imøtekommende. Alle møtte opp som avtalt. De gav uttrykk for at de satte pris på tilbudet. Noen sa at det å gå ute bidro til å gjøre situasjonen mer uformell, og at det dermed ble lettere å ta kontakt. Noen var spesielt positive til at det var gratis. Andre sa at de satte mest pris på måten jeg møtte dem på.

Det slo meg raskt at timene ute utartet seg vesentlig annerledes enn de pleier å gjøre på kontoret. Vandrerne virket å bli raskere komfortable med settingen, kom tidlig til kjernen i utfordringene og var svært åpne om sine tanker og opplevelser. Vanskelige temaer som sorg, sex, overdreven bekymring, frykt, skam og panikkangst ble diskutert vandrende i gater og parker, under buede trær, i snø og minusgrader. Timene ble fylt med utforsking, nyansering, nysgjerrig undring, frustrasjon, kunnskap, latter, tårer og oppmerksomt nærvær.

Jeg fikk gitt råd og innspill til samtlige vandrere.

Noen trengte grunnleggende råd om kosthold, trening og aktivitetsnivå for å mestre krevende hverdager. Noen trengte verktøy og teknikker for å utfordre og snu tankemønstre. Noen trengte øvelser for å kunne roe ned angst, tankekjør, grubling og bekymring. Noen trengte hjelp til å forstå egne følelser og opplevelser i nære relasjoner. Noen trengte en sparringspartner for å finne ut hva som var viktig i deres liv. Noen trengte tips om hvor de kunne søke hjelp videre. To av vandrerne fikk et oppsummeringsnotat de kunne gi til sin fastlege.

Det oppstod få utfordringer underveis. Det var generelt få mennesker i områdene vi gikk i, noe som gjorde at samtalene stort sett fløt uavbrutt. Vi avtalte på forhånd hvordan vi skulle justere tempo og retning hvis vi møtte andre mennesker mens vi diskuterte noe sensitivt. Vi hadde også forberedt oss på hva vi skulle gjøre hvis vi møtte noen vi kjente, men dette skjedde ikke.

Den kanskje største utfordringen var kulden, som gikk ned mot 17 minusgrader. Et hett tips til fremtidige Vandrepsykologer er å unngå de to kaldeste ukene i året som tidsperiode for et slikt prosjekt. Samtidig gav den skarpe luften og kulden en del energi og klarhet, så lenge vi hadde varme nok klær på oss. Jeg har forøvrig også gått ned fire kilo underveis.

Aksel Inge Sinding

“Frisk luft, lys, bevegelse og høyt under taket gjør det lettere å snakke om det vonde” – sitat, vandrer.

Jeg er takknemlig.  Takknemlig for alle som tok kontakt. Takknemlig for historiene og opplevelsene jeg har fått tatt del i. Takknemlig for så mange ekte øyeblikk av innsikt, glede, smerte og tristhet. Takknemlig for tilbakemeldinger på at dette var nyttig og hjelpsomt. Takknemlig for hvordan flere vandrere viste en markant økt forståelse av seg selv og andre ved slutten av andre samtale. Takknemlig for hyggelige tilbakemeldinger på prosjektet. Takknemlig for å ha fått være ute i bevegelse samtidig som jeg arbeider.

Jeg er også takknemlig for hvordan dette også fikk meg til å føle meg glad og tilfreds, over å ha gjort noe meningsfullt og nytt. Det er noe jeg vil ta med meg videre.

I løpet av de neste ukene gjennomføres en anonym undersøkelse blant vandrerne, noe samtlige takket ja til. Jeg planlegger å skrive mer inngående om opplevelsene og noen av historiene (anonymisert), noe som også er bekreftet gjennom informert samtykke. Erfaringene vil deles med psykologer, annet helsepersonell og mannen i gata. Terapi og psykisk helsehjelp trenger ikke være på et kontor innenfor fire vegger – noe som ofte først og fremst er for behandlerens komfort. Hvordan møter vi de vi hjelper på deres premisser?

Jeg kan opplyse om at jeg definitivt vil gjøre Vandrepsykologen igjen til neste år, og at det allerede er flere andre psykologer som ønsker å delta, og noen som er i gang. Jeg vil nok også starte opp med vandreterapi i min privatpraksis på jevnlig basis, som et tilbud til de som ikke ønsker å sitte på et kontor. Skal vi vandre?

 

6 Comments

  1. Vandrepsykologen er mitt nye idol!

  2. Så flott initiativ! Dette har jeg tenkt på flere ganger, men aldri gjennomført! Du er en flott inspirasjon!

  3. Tine Ravn Holmegaard

    March 16, 2016 at 3:30 pm

    Hej! Har arbejdet med unge misbrugere (ikke nødvendigvis afhængige) i DK. Har ofte gået med rastløse unge og fået gode sessioner, som har været mindre grænseoverskridende for de urolige og kontaktsvage unge. Eeelsker dit koncept og at du deler. Mange tak

  4. Inspirerende for en psykologistudent å lese!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

*

© 2018 Psykolog Sinding

Theme by Anders NorenUp ↑