Søndag 1. november holdt jeg for tredje året på rad  hovedtale i humanistisk konfirmasjon i Oslo rådhus. Denne dagen var litt spesiell grunnet corona-situasjonen, så det var færre mennesker i salen og mange måtte se seremonien på stream hjemmefra. Talen i år var den samme som jeg holdt i 2019, med noen små modifikasjoner, og temaet var sårbarhet og å snakke om noe vanskelig. Noen foreldre har etterspurt talen, så her ligger den i sin helhet. Gratulerer til alle konfirmantene!

 

Kjære konfirmanter! Og kjære foreldre, søsken, besteforeldre, bonusforeldre, venner og andre, både her i Oslo rådhus, og dere som ser på hjemme. Gratulerer med dagen! Det er en ære å få holde tale for dere alle og få ta del i en sånn markering som dette. Selv om jeg vet at dagen nok har blitt og vil bli annerledes enn dere ønsket og så for dere.

Som psykolog snakker jeg stort sett bare med én person av gangen, men til gjengjeld om viktige ting. På kontoret møter jeg mange ungdommer, voksne og eldre som kjenner på noe vanskelig – enten det dreier seg om noe som har skjedd, noe de er redde for at vil skje eller noe de ikke en gang vet hva er, bare at det kjennes vondt. Og det slår meg gang på gang hvor viktig det er – uansett hvem du er og hva du har opplevd – å faktisk ha noen å snakke med, og å bli møtt på en måte som faktisk hjelper. Så jeg tenkte å benytte anledningen jeg har her til å snakke til dere, til å snakke om det å snakke med hverandre, og da spesielt om det å snakke om noe vondt eller vanskelig.

Det er en større åpenhet om psykisk helse i dagens samfunn enn det var før og det er en bragd. Jeg mener allikevel at vi noen ganger bommer litt. For omtrent tre år siden satt en 16 år gammel jente på kontoret mitt og sa følgende: «Jeg har ikke noe problem med å fortelle venninnene mine om at jeg strever med angst, men jeg våger ikke vise dem hvor mye jeg savner mamma». Dette traff meg hardt i magen. Man ser en slags kunstig åpenhet der vi snakker om hvordan vi har det på innsiden, men med ord og begreper som diagnoser og symptomer som helsepersonell har laget. Men er dette egentlig åpenhet?

Når vi har det vanskelig handler det stort sett om ting som dessverre kan skje i et menneskes liv. Det handler om de vi savner. De vi er skuffet over. Sinte på. De som sårer oss. De vi vet at vi har såret, men ikke orker å snakke med. Det vi ikke liker ved oss selv og ikke våger å vise til andre. Det vi ikke forstår. Det vi frykter. Ensomhet. Og disse tingene kan alle snakke om.

Så kjære konfirmanter, og kjære alle andre her, snakk sammen om det som faktisk betyr noe. Og ikke bare snakk om det. Vis det. Vis følelser – også de vonde. For da kan det bli så mye, mye bedre. Men hjelper det å gråte? Hva hjelper det å grave i det vonde? Burde vi ikke heller tenke positivt og se fremover? Vel – det er faktisk ikke alt vi kan gjøre noe med. Men følelser kan vi alltid gjøre noe med. Når følelsene dine verker er det kroppen din som forsøker å fortelle om noe du trenger. Alle følelser handler nemlig om behov, og nøkkelen til å få disse behovene møtt ligger nesten alltid i menneskene rundt deg.

Når du savner noen er det ikke sikkert du kan få dem tilbake, men du kan få trøsten og omsorgen du trenger. Når du er redd for noe kan du sjelden sikre deg 100% mot at det skjer, men du kan kjenne tryggheten ved at noen er på ditt lag og vil beskytte deg. Du kan ikke fjerne alt du skammer deg over ved deg selv, men hvis du viser det til noen du stoler på kan du få noe enda bedre – å føle deg akseptert som den du er.

Det handler om å vise sårbarhet. For hvis du ikke viser hva du er redd for risikerer du å ikke få tryggheten du trenger. Hvis du ikke viser hva du skammer deg over risikerer du å aldri føle deg ordentlig innafor. Og hvis du ikke viser hva du er sint for, risikerer du faktisk å ikke bli respektert og få sette de grensene du trenger. Sårbarhet kan gi deg styrke.

Jeg beundrer alle som viser sårbarhet. De menneskene som tør å vise seg sårbare er de beste jeg vet om. Det er noe modig og sterkt med det. Og det gir meg lyst til å hjelpe dem. Sårbarhet har akkurat denne evnen – det bringer oss tettere sammen. Det skaper nærhet. Vi liker de vi kan vise oss sårbare med, og vi liker når andre stoler på oss nok til å vise oss noe sårbart. Jeg tenkte vi skulle gjøre en liten undersøkelse her – og alle i salen og dere der hjemme får delta. En håndsopprekning på følgende spørsmål: «Hvem her synes det er fint at andre viser deg sårbarhet?». Hold hendene oppe og se dere rundt. Alle de som nå sitter med hendene i været synes det er fint å vise sårbarhet. Alle disse menneskene er noen du potensielt kunne snakket med om noe vanskelig. Er ikke det flott? Da kan dere ta ned hendene igjen.

Siden jeg oppfordrer til å vise sårbarhet må jeg også si noe om hvordan du møter andre som forteller deg om noe som er vanskelig for dem. For til tross for gode intensjoner bommer mange her. Når noen forteller deg om noe vanskelig trenger de sjelden at du hopper rett til løsninger, sier «det går bra» eller «prøv å tenke annerledes». Slike responser vil i de fleste tilfeller føre til at den andre ikke bare har det kjipt, men også føler seg lite forstått og kanskje til og med dum som føler det slik. Medisinen for det negative er ikke det positive, det er varme og forståelse. De trenger å føle at du forstår eller prøver å forstå. Din oppgave er ikke å få bort følelsen så fort som mulig, men å vise at du er der. Det at noen forstår vil kunne lindre følelsene våre, hjelpe oss å forstå oss selv, legge grunnlaget og motivasjon for å finne løsninger på egen hånd og at vi føler oss mindre ensomme på veien.

Så snakk med andre om det, enten det er med en venn, forelder, søsken, god lærer eller annen. Og vær selektive – en god samtale i tosomhet er mer helbredende enn tusen klikk eller likes. Velg de dere stoler på at vil møte dere og følelsene deres på en god måte, med varme og forståelse.

Det er kanskje litt alvorlige ord dette, men jeg synes egentlig dette er en fin dag å snakke om noe sånt på. Konfirmasjon er en slags markering for å feire at man er voksen. Og selv om jeg tipper ikke alle dere føler dere voksne – det gjorde i hvert fall ikke jeg på min konfirmasjon – så er det en god anledning til å bli bevisst vårt ansvar om å kunne be om støtte og gi støtte.

Men i dag vil jeg oppfordre dere til å merke dere de følelsene dere kjenner på som konfirmanter, og dele de gode følelsene. Merk hvor mange rundt dere som vil dere vel. Ta vare på de gode ordene dere får, selv om det også kan være kleint med taler og mye oppmerksomhet. Og hvis dere kjenner at dere er takknemlige og glade for noen – enten det er familie, venner eller medkonfirmanter – så si det til dem. Og husk at det å ha noen å snakke med både er en beskyttelse å ha med på veien og noe du kan søke tilbake til gjennom hele livet.

Gratulerer med dagen og lykke til!