Først publisert i Aftenposten, 22.03.20.

I disse dager er mange bekymret og redde – med god grunn. Redde for smitte, helse, italienske skrekkscenarioer, permitteringer, tap av inntekt, mat- og medisinmangel og å være fanget i eget hjem over lang tid. Og vi vet ennå ikke hvor lenge det vil vare og hvor store konsekvensene blir.

Men mange av dem jeg snakker med for tiden, er ikke bare redde. De viser noe annet også: initiativ, pågangsmot, omsorg og vilje til å kjempe for fellesskapet. Det var en god kollega som først gjorde meg oppmerksom på det: «Selv om det er skummelt og uvirkelig det som skjer, så er det noe meningsfullt også med å kjempe mot en felles trussel.»

Jeg kjente meg igjen i det i det samme hun sa det, og jeg er ganske sikker på at mange andre gjør det samme. Det som skjer nå er viktig. Det er viktigere enn våre vanlige liv. Det handler om samfunnet slik vi kjenner det. For ikke å snakke om liv og død. I løpet av et par dager har vi rykket flere trinn ned i Maslows behovspyramide. Nå er det trygghet som gjelder. Legg vekk behov for anerkjennelse og selvrealisering.

Man ser det i media og spesielt i sosiale medier. Folk oppfordrer til sosialt ansvar. Solidaritet. Raushet. Samhold i vanskelige tider. Ta vare på hverandre. Støtte naboer. Beskytte risikogruppen. Legge egne behov til side for fellesskapets beste. Lage hyggelige aktiviteter som gir normalitet i en ellers uvirkelig situasjon. Kongen oppfordrer til nasjonal dugnad.

Selv om dugnad nærmest regnes som et særnorsk fenomen, er denne dugnaden på ingen måte begrenset til Norge. Folk over hele verden oppfordrer til samhold og felles ansvar. Det dukker opp rørende videoer av italienere som synger sammen ut av vinduene sine. Dager etter samler nordmenn seg og klapper for de heltemodige helsearbeiderne som står i frontlinjen.

Det er ikke bare fine gester og store ord. Det går internasjonale innsamlinger for å skaffe penger til de som trenger det. Bedrifter innfører tiltak som rammer dem selv hardt, selv før myndighetene gjør det. Folk stiller seg bak kampanjen #ingenrefusjon og unnlater å kreve refusjon for koronakansellerte kulturarrangementer. Vi gjør tiltak for å hjelpe barn som må tilbringe mye tid fremover i hjem som ikke er gode hjem å være i.

Samholdet vises også på andre måter. Der det eksisterer et sterkt fellesskap med felles verdier vil det alltid slås ned på de som bryter med fellesskapet. De som hoster rett ut i luften, hamstrer mat eller trosser myndighetenes og fortvilte ordføreres oppfordringer om å ikke dra på hytta, møter fordømmelse.

Med forakt og avsky forsøker man å få andre til å innordne seg fellesskapet, for å føle fellesskapets vrede og egen skam på kroppen. Noen ganger funker det. Noen ganger skaper det bare mer polarisering. Et grunnleggende spørsmål: Er du med eller ikke?

Det går en underlig vind over landet. De tomme gatene, få gjenværende møteplassene, sosiale medier, telefonsamtalene og videomøtene er fylt med en felles erkjennelse: Dette er stort. Det foregår nå. Vi er alle i samme båt. Vi må stå sammen for å klare det.

 

Jeg kan kun huske noe lignende én gang i livet mitt – i dagene etter 22. juli. Dagen etter angrepet var jeg ute og gikk en tur for å hvile hodet litt. Jeg møtte en kvinne som luftet hunden sin. Våre blikk møttes. Jeg tror vi begge to tenkte det samme: Jeg vet. Du vet. Og jeg vet at du vet. Jeg følte det samme under roseseremonien på Rådhusplassen, men da enda sterkere. Heller som et enormt felles kor enn to mennesker som sang duett.

Det skjedde igjen  i går, på tur for å få pause fra hjemmeværende barnehagebarn. Selv om de få naboene jeg traff gikk forbi på omtrent to meters avstand, følte jeg en stor nærhet til dem. Samtlige nikket og smilte. De formidlet fellesskap uten ord. Jeg kjente at midt i disse omstendighetene – med egne bekymringer om jobb, økonomi, familie og hvordan de neste ukene blir – var i hvert fall denne følelsen av fellesskap noe godt.

Jeg tror vi trenger dette fellesskapet, og jeg tror vi har savnet det mer enn vi forstår. De siste årene har etter min mening vært preget av ting som ikke gjør noen av oss godt. Økt polarisering. Forakt og hat mot de med andre meninger. Manglende tillit til kunnskap. Giftige kommentarfelt. Konspirasjonsteorier. Mistenkeliggjøring og konstruerte fiendebilder.

 

Uansett hva du mener eller står for, så trenger du fellesskap. Derfor er mange også glade for mer tid med familien. Men vi trenger ikke bare tid sammen. Vi trenger også felles mening. Noe å kjempe for. Noe å kjempe mot. Da blir det uviktige mindre vanskelig og det viktige mye lettere å prioritere.

Jeg sier ikke at vi trenger denne krisen vi står i nå. Men jeg tror måten vi samles og handler på representerer noe helt grunnleggende vi trenger. Og tenk for en seier det ville vært hvis vi viste at det nytter når alle gjør sitt!

Så ta vare på hverandre. Hjelp hverandre med å håndtere frykten. Kjenn på fellesskapet og gjør en forskjell. Sammen kan vi klare det og kanskje også komme styrket ut av det.