Skrevet av psykolog Tommy Sotkajærvi. Først publisert i NRK Ytring. Postet her med tillatelse fra forfatteren.
Psykiske lidelser blir ofte sett på som en iboende feil hos menneskene som rammes. Men du er ikke ødelagt selv om du er knust – du er potensial.
Først publisert i Aftenposten, 11.03.16. Skrevet sammen med Svein Øverland.
«Hva feiler det de unge?» hører vi stadig oftere fra venner, kolleger, pasienter og i media. Spørsmålet er blitt stilt før, men føles likevel interessant og viktig. De bekymrer seg for de unge generasjonene. Sliter de psykisk? Er de selvopptatte? Tåler vi ikke presset? Bryr de seg?
I våre jobber får vi komme tett innpå mennesker på tvers av mange generasjoner. Det er mange tegn på at unge strever mer. Vi mener det er grunn til bekymring, men at det ikke er de unge i seg selv det er noe feil med. Det gjelder noe større – samfunnet vi lever i.
Her er tre teser om destruktive tendenser i dagens samfunn.
(Prosjektet er også omtalt i media, blant annet i Aftenposten 04.02, Norgesglasset på NRK P1 og Jacobsen på NRK P1+. Les gjerne også omtale og invitasjon til vandrende miniseminar på Schizofrenidagene 2016.)
I januar bestemte jeg meg for å prøve noe helt nytt. Jeg hadde noen uker til disposisjon og ville bruke de på å være psykolog og gjøre noe nytt og viktig for andre. Slik ble prosjektet Vandrepsykologen født. Jeg la ut en “annonse” der jeg tilbød to gratis samtaler til mennesker som ikke hadde hatt tid, penger eller tilgang på psykolog tidligere. Eneste premiss var at det måtte være gående – ute. Responsen var enorm og jeg ble fullbooket på 15 timer.
De siste tre ukene har jeg brukt det meste av min tid på å gjennomføre prosjektet. Jeg har gått 23 turer med omtrent 1400 minutter og 200 000 skritt. Det har vært temperaturer fra fire plussgrader til 17 minusgrader. Men viktigst: jeg har møtt 12 unike mennesker med 12 sterke historier. Sammen har vi vandret og snakket. Jeg tror jeg har hjulpet flere av de. Jeg tror også det har gjort meg til en bedre psykolog.
Kjære alle sammen!
Tusen takk for interessen for prosjektet. Responsen har vært enorm og henvendelsene er mange og varierte. Jeg er nå fullbooket og kan dessverre ikke ta på meg flere “vandrere” i prosjektet “Vandrepsykologen”. Ta gjerne kontakt hvis det gjelder andre ting. Jeg håper å få gjentatt prosjektet ved en senere anledning, kanskje da også med flere psykologer på laget!
Mvh
Psykolog Aksel Inge Sinding
Jeg liker å gi. Jeg liker å være psykolog. Jeg liker å prøve nye ting og har litt ledig tid i januar. Derfor tenkte jeg å bruke en del av denne tiden til et prosjekt der jeg prøver noe nytt som psykolog, for å gi mer til andre.
I løpet av de neste ukene tilbyr jeg to gratis timer til folk som ønsker å snakke med en psykolog, men som ikke har hatt tid, penger eller tilgang til det. Timene vil gjennomføres ute – gående. Dette er for å gjøre timen mer tilgjengelig, uformell, unngå rammene av et kontor og undersøke hvordan friskt luft og bevegelse påvirker samtalen. Det vil tas hensyn til diskresjon rundt sensitive temaer. Dette er et prosjekt der jeg ønsker å gi noe til noen som trenger det, møte mennesker og gjøre det på en ny måte – ute. Jeg kaller prosjektet Vandrepsykologen.
Først publisert i Aftenposten 02.01.2016
Pasientene mine overraskes sjelden av tiltak rundt trening og relasjoner. De blir imidlertid ofte overrasket når jeg oppfordrer til å gi mer.
Min niese overrasket meg på julaften da alle gavene hun hentet frem var de hun skulle gi, og ikke de hun skulle få. Hun forklarte: Det jeg liker best er å se andre åpne gavene jeg gir dem. Jeg liker å se ansiktene deres og hvordan de liksom lyser opp når det er noe de blir glade for.
Ingen har noensinne blitt fattige av å gi, skrev Anne Frank. Det å gi til andre mennesker beriker livene våre med lykke, glede og mening. De fleste vil si seg enig, spesielt nå i jula med flyktningstrømmen friskt i minne. Jeg tror imidlertid at vi ikke er like bevisste på at vi faktisk kan bruke det for å få det bedre i hverdagen.
Først publisert i Aftenposten 03.12.2015, skrevet med Svein Øverland.
Vi tviler på at du på dødsleiet ditt vil ligge og angre på at du ikke brukte mer tid på å ta den perfekte selfien eller piske deg selv fordi du ikke var pen nok.
I vår kronikk i Aftenposten 01.11.15 skrev vi om hvordan internett har blitt en arena for å psyke ut folk, gjennom sosiale mediers forherligelse av det falske perfekte som et mål på lykke. Vi tror vi traff en nerve. Tusen tilbakemeldinger tyder på at både voksne og tjue-åringene kjente seg igjen. Andre mente vi var for kritiske. Uansett, – mange utfordret oss til også å komme med forslag til løsninger. Først tenkte vi å svare de voksne. Men vi tror det er bedre å snakke til de unge det (særlig) gjelder.
Kjære deg som er ung og higer etter det perfekte. Her følger noen ord til deg. Vi vet ikke om de er kloke, men det er ting vi har tenkt mye på. Vi tror tankene er viktige og at ordene er til hjelp.
Først publisert i Aftenposten, 01.11.15. Skrevet med Svein Øverland.
Før internett var den peneste jenta i klassen den peneste i verden. Nå finner alltid noen som er penere, selv når du ikke leter.
Historien forteller oss om maleren Zeuxis i det gamle Hellas, som søkte modeller til et bilde av den skjønne Helena av Troja. Alle de peneste jomfruene i området strømmet til, men ingen kunne sammenlignes med den sagnomsuste skjønnheten. Bare de heldigste fikk sine nesten perfekte kroppsdeler malt inn i bildet av den helt perfekte Helena. Men istedenfor å være stolte, ble de såret.
De var jo ikke vakre nok, sammenlignet med Helena.
La oss begynne med det åpenbare: Du lar deg påvirke av andre. Særlig av dem du ser opp til. Du merker deg hva andre sier, hva de gjør og hvordan de ser ut. Din selvfølelse kan i all enkelhet tilskrives avstanden mellom den du oppfatter at du er og den du ønsker å være. Når du opplever avstanden som stor eller målet som uoppnåelig, vikler du deg så altfor lett inn i selv-nedvurderingens klebrige spinn.
Kan noe så hardt som teknologi blandes med noe så mykt som psykisk helse? Er scenarioer om bruk av dingser, apper og teknologi science fiction som hører senere generasjoner til? Mister vi de varme hendene og forståelsesfulle terapeutene på veien? Her er fem teknologiske nyvinninger jeg er overbevist om at vi vil dra nytte av i norsk psykisk helsevern i løpet av de neste årene.
eHelse kan være et vanskelig tema å få fatt på for de som ikke jobber med det. Gjør du et raskt Google-søk finner du først artikler og konferanser om elektroniske pasientjournaler, datasystemer som ikke snakker sammen og tidkrevende rutiner i helsevesenet som en skulle tro var digitalisert for lenge siden. Du ser kolosser av prosjekter som interesserer noen, men som fort blir fjernt for mannen i gata. Leter du et hakk dypere finner du gründere som snakker om grensesprengende bruk av virtuell virkelighet, kunstig intelligens og sensorteknologi både på armer og i kroppen. Det er fort gjort å gå seg vill.
Først publisert på PsychCentral.
There are many worriers out there: the man who constantly worries about whether he has or will get cancer or another terrible disease; the woman who lies awake at night, fearing that she will never meet the right one; the grandmother who can’t let go of the idea that the plane with her grandchildren on board might crash; the employee who can’t concentrate because he fears he may have made a mistake that will cost him his job.
© 2019 Psykolog Sinding
Theme by Anders Noren — Up ↑
