Skrevet sammen med psykolog Sigrid Skeide. Først publisert 02.02.18 i Aftenposten.
Nylig sa en av våre pasienter: «Jeg føler at det er helt innafor å fortelle venninnene mine at jeg strever med angst, men jeg våger ikke vise dem hvor mye jeg savner moren min.»
Det snakkes og skrives mer om psykisk sykdom, lidelse og dårlig mental helse enn noensinne. Folk forteller åpent om angst, depresjon, selvfølelse, selvskading, selvmordstanker, ensomhet, spiseforstyrrelser og rusmisbruk. Men vi snakker sjelden om det som ligger under det meste av psykiske symptomer og lidelser.
Som samfunn kan vi bli mye bedre på å snakke om, forstå og vise helt vanlige følelser som skam, sorg, skyld, sinne og frykt.
Følelsene var der før språket
Følelsene dine er en essensiell del av deg som menneske. Følelsene var der lenge før tankene og språket – både i mennesket som art og i deg som individ. De er ditt aller viktigste signalsystem. Følelsene har hjulpet oss til å overleve og orientere oss i fellesskapet. De sier noe om hvordan du har det med deg selv, med de rundt deg og hva du trenger fra omgivelsene.
Vi blir glade når vi opplever nærhet og gode ting med andre mennesker. Når vi smiler og uttrykker gleden, bringer det oss enda nærmere hverandre. Vi blir triste når vi har mistet noe eller noen som er viktige for oss.
Gråt og uttrykt sorg utløser trøst og støtte fra de rundt oss. Vi blir skamfulle når vi gjør noe som vi opplever bryter med våre egne eller andres forventninger, for at vi skal innrette oss etter fellesskapet.
Slike grunnleggende følelser som oppstår som en reaksjon på noe vi opplever, kalles primærfølelser. De er viktige og sier noe om hva vi trenger.
Fordømte, forbudte primærfølelser
Det er dessverre ikke alltid akseptert eller mulig for oss å uttrykke følelsene våre og få løst problemet vi står overfor. Vi dytter dem vekk eller dekker dem til. Å unngå vonde følelser betyr imidlertid ikke at de forsvinner.
Mye psykisk smerte oppstår nettopp når vi har mistet kontakt med grunnleggende følelser og behov. Noen har kjent på følelser som er så vonde at de ikke orker dem, og dermed har pakket dem bort. Noen har levd i familier, miljøer eller samfunn der visse følelser er mer eller mindre forbudt, og ansett som irrasjonelle eller svake.
Som psykologer møter vi altfor ofte mennesker som har vokst opp med mantraer som «store gutter gråter ikke» eller «den som hever stemmen har tapt». Ordene «emosjonell» og «irrasjonell» opptrer altfor ofte sammen i beskrivelser av folk som føler sterkt.
Det er her det blir vanskelig: Når følelser ikke får kommet til uttrykk, dyttes vekk eller slås ned på, kommer andre følelser og dekker dem til. Disse følelsene kalles sekundærfølelser, og legger seg som et teppe over primærfølelsene.
Problematiske og smertefulle sekundærfølelser
De vanligste problematiske sekundærfølelsene vi har er angst, nedstemthet, irritasjon, raseri (urimelig eller utagerende) og tomhet. Slike sekundære følelser har til felles at de dekker til det egentlige behovet.
Når vi ikke får uttrykt det vi egentlig føler mister vi altså muligheten til å få det vi trenger fra omgivelsene.
Her er et eksempel:
En ung jente opplever at familien oppløses i en konfliktfylt skilsmisse. Faren flytter ut og etablerer seg på nytt med en ny kvinne. Jenta kjenner på en sorg over tapet av kjernefamilien. Hun føler også på et vis at faren forlot henne, ikke bare moren. Hun begynner å føle seg mislykket som ikke var god nok til at faren ville bli hos henne. Moren har mer enn nok med å håndtere sin egen sorg over skilsmissen, og blir irritabel på datteren og de andre barna.
Gjennom dette lærer datteren indirekte at hun må holde sine følelser for seg selv og ikke gjøre moren mer lei seg. Dermed får hun ikke tilfredsstilt sine behov for trøst, omsorg og bekreftelse på at hun er god nok. Hun prøver heller å komme seg vekk fra disse følelsene på egen hånd, og blir opptatt av å se bra ut (for å få bekreftelse) og å være snill (så moren og andre ikke blir sint på henne).
Dette presset blir umenneskelig, og jenta kjenner på angst og stress for å prestere, og en konstant dårlig samvittighet for å ikke strekke til for de rundt seg. Hun har mange venner, men føler seg innerst inne dypt ensom fordi hun ikke kan vise hvordan hun egentlig har det. Etter et par år blir hun henvist til psykolog med angst og depresjon.
Behandling og diagnoser retter seg mot symptomer
De fleste psykiatriske diagnoser og behandlingsformer som benyttes i dag retter seg inn mot symptomer på psykisk smerte. Hvis vi møter jenta kun med fokus på å tenke bort eller medisinere symptomer som angst, nedstemthet og uro, risikerer vi at hun ikke får det hun faktisk trenger.
Vi overser de menneskelige behovene i å miste noe, ikke føle seg god nok for flokken og være redd for å være alene.
Psykiske lidelser stammer (i de fleste tilfeller) fra oversette følelser og udekkede behov. Det fins mange varianter: Depresjon ved ubearbeidet sorg, bekymringsangst ved utrygg tilknytning, sosial angst som springer ut av dyp skamfølelse og rusmisbruk for å redusere skyld, sorg og frykt.
Det er et feilskjær å betegne angst og depresjon nærmest som en virusinfeksjon som tar bolig i deg. For de aller fleste er det ikke det – det er et resultat av et levd liv med erfaringer, unngåelsesstrategier og regler for hva som kan og ikke kan vises.
Risikoen ved den nye åpenheten
Samfunnet vårt har blitt mer åpent når det kommer til psykiske lidelser. Det er en bragd at det har blitt så stor åpenhet rundt det å snakke om psykisk helse.
Det å navngi tilstander av psykisk smerte reduserer tabuer og øker muligheten for at folk kan kjenne seg igjen, søke hjelp og finne fellesskap med andre som opplever det samme.
Dette betyr ikke at alle psykiske lidelser best håndteres gjennom samtaleterapi. Noen ganger trengs medisiner eller andre tilnærminger. Kropp og sinn er – og har alltid vært – to sammenfiltrede deler av mennesket.
Vi må snakke om følelsene under lidelsene
Det er ikke lurt å normalisere psykiske lidelser eller ubehag, uten at vi normaliserer det som ligger bak.
Vi må snakke mindre om symptomer og mer om følelsesmessige behov. Vi er overbevist om at en av de beste måtene å forebygge psykiske lidelser og helseplager er ved å gi mer rom for å gå inn i, uttrykke og utforske vanskelige følelser med andre. Det gir emosjonell nærhet, reduserer ensomhet og skaper større forståelse for oss selv.
Følelser forsvinner ikke i det vi går inn døra til barnehagen, skolen eller arbeidsplassen. De skal ikke bare vises og tåles på psykologkontoret, men i familien og vennekretsen. Vi slår herved et slag for et mer følelsesvennlig Norge.
February 5, 2018 at 9:10 am
Jeg har redigert den første teksten og vil gjerne bruke denne her i stedet:
Hei!
Jeg er personlig veldig veldig glad for denne teksten og retter en stor takk til dere.
Det er bare et par ting jeg lurer på . Det ene er bruken av dette ordet psykisk. Jeg opplever det som unødvendig mystifiserende å snakke om psykisk smerte, og følelser generelt som noe psykisk/psykologisk. Det ser rett og slett villedende ut for meg. En reaksjon kan starte i det psykiske, ja. Men hvis følelser er “psykiske”, hvordan føler vi dem da? Hvor føles det, erfaringsmessig? Ikke “i hodet/hjernen”, vel? Jeg har aldri vondt i en mage oppe under topplokket når jeg er redd. Derimot kan jeg f.eks. få stramminger i selve hodet. Det er jo hud og muskler og sånt som jeg ikke har greie på der. Og hovedpoenget mitt er: hvor tenker folk flest at “noe psykisk” foregår? Jeg tror ikke de tenker særlig direkte på at det foregår i huden og håret (svette) ytterst på hodeskallen, eller steder mye lenger unna selve hjernen. Mens det gjør vel gjerne beviselig nettopp det?
Følelser er da virkelig fysiske? Nettopp som dere sier – programmert til å virke i oss sånn at vi skal søke å gjøre det vi trenger mest i situasjonen? Vi skal bokstavelig talt og ofte med voldsom kraft – bli beveget. Altså kjemisk>fysisk beveget inni oss for å fysisk bevege oss der ute.
Vi har som dere sier tanker som trigger følelser, og en stor del av tankegreia synes jeg det gir mer mening å kalle noe psykisk. Vi har, som jeg tidligere har lest om på aftenposten, livsfortellinger, innstillinger, “sikre bevis” som svever rundt i baner – delvis som bilder og ord – og stadig trigger gamle og nye følelser. Men jeg vil mene at i det øyeblikket vi sier “en følelse”, så snakker vi overveiende om fysiologiske prosesser som ofte er lette å måle uttrykket av med rett utstyr. Som vi til vanlig bare kan vite er der nettopp fordi de kjennes. Noen av disse målbare er jo veldig veldig kjente for mange nå. Muskler som trekker seg sammen og spenner av er bare en av dem som skal være enkle å observere direkte i en selv, i hvert fall med en porsjon god vilje og veiledning.
Nysgjerrig på hva dere som skrev tenker om dette.
February 6, 2018 at 9:07 am
Hei, Siv! Takk for hyggelig tilbakemelding og spennende innspill. Det er liten tvil om at følelser inneholder kroppslig aktivering, og dette er noe vi fokuserer svært mye på i både behandling og når vi lærer fokus om følelser. Vi bruker veldig mye tid på fokusering på fysiske sansninger, avslapning i andre muskler som kanskje stopper følelsesmessige reaksjoner og så videre. Jeg finner ofte at behovet kommer tydeligere frem når vi faktisk lytter til kroppen. De kroppslige signalene forteller at noe er på ferde og gir oss også signaler om hva vi burde gjøre (feks. løpe eller gå til angrep).
Følelser inneholder imidlertid også et visst element av mening, altså en slags forståelse vi tillegger det vi opplever. Meningen vil være mer “psykisk” i den forstand at det dreier seg også om tanker. Teknisk sett kunne vi kanskje sagt at emosjoner er de kroppslige programmene, mens følelser også innebærer en fortolkning og meningsdannelse til emosjonene.
Jeg synes imidlertid at skillet mellom kropp og psyke er noe kunstig, hodet og hjernen er en uløselig del av kroppen igjen også. Så jeg pleier sjelden å skille så aktivt mellom de to delene, og kan derfor også si at en følelse inneholder noe psykisk i den forstand at det er et meningselement der. Men følelser er definitivt ikke bare psykisk! Håper det gir mening.