Lørdag 26.05.18 hadde jeg æren av å få holde tre hovedtaler i Humanistisk konfirmasjon i Oslo Rådhus. Hver seremoni var for om lag 90 konfirmanter og 1000 foreldre, søsken, besteforeldre, bonusforeldre, venner og andre. Temaet for talen var å møte egne og andres følelser på en god måte – også de som er vonde. Flere foreldre spurte i etterkant på om jeg kunne legge ut talen i sin helhet på nett. Så her er den for de som ønsker å lese den. God lesning! Og nok en gang: Gratulerer til alle konfirmantene!

Kjære konfirmanter! Og kjære foreldre, søsken, besteforeldre, bonusforeldre, venner og andre. Gratulerer med dagen! Det er en ære for meg å få holde tale for dere på den store dagen og få muligheten til å gi dere noen ord på veien. Jeg tenkte å benytte anledningen til å snakke litt om noe vi alle har, både til glede og besvær, nemlig følelser.

Så kjenn først etter: Hvilke følelser har du hatt i dag? Hva føler du der du sitter akkurat nå? Kanskje du er stolt og glad? Kanskje det er spennende? Ukomfortabelt? Kanskje du er litt flau over all oppmerksomheten? Eller kanskje du gruer deg til at pappa senere skal fortelle de kleine historiene fra du var liten mens mamma gråter non stop? Eller kanskje er det noen du savner som du skulle ønske at var her i dag?

For å tegne et bilde vil jeg fortelle om noe jeg opplevde en gang. For en del år siden hadde jeg tatt på meg et stort og omfattende oppdrag, der jeg personlig hadde ansvaret for at det skulle gå i orden. Men etter å ha jobbet en stund med dette måtte jeg innse: Dette klarer jeg ikke. Hver morgen over en lang periode, helt fra øyeblikket jeg våknet var det kverning rundt hva jeg skulle gjøre. Jeg var urolig og rastløs i kroppen, klarte ikke konsentrere meg og var svært lite til stede i møte med de rundt meg.

Jeg gjorde som mange menn og gutter gjør når de har det vanskelig. Jeg gikk til pappa. Og han gjorde som de fleste foreldre prøver å gjøre når barna deres har det vondt – å fikse problemet. Jeg husker jeg satt en hel time mens han kom med den ene løsningen etter den andre, la planer og foreslo hva jeg skulle gjøre. Men jeg ble bare mer og mer frustrert. Alt føltes umulig. Og jeg følte meg også dum. For jeg hadde jo tenkt på mange av disse tingene, så hvorfor klarte jeg det ikke? Jeg ble mer og mer lei meg og jeg fikk stadig en større klump i halsen.

Da sa jeg: «Jeg veit ikke helt jeg, pappa. Jeg tror jeg bare er veldig redd». Og i det jeg sa det kjente jeg hvor sant det var. Jeg kjente tårene komme. Pappa så dette, lente seg frem og så på meg. Så sa han: «Men Aksel Inge, det er lov å være redd». Da gråt jeg. Det er lov å være redd. De seks magiske ordene gjorde mer for meg enn hele den foregående timen. Det var ikke bare sant at jeg var redd – det var også greit og forståelig. Gråten gikk over. Jeg følte meg sett. Jeg følte meg tryggere. Jeg ble roligere. Og med ett – fant jeg ut hva jeg skulle gjøre – helt selv.

Og det er mitt budskap til dere også. Ikke bare at det er lov å være redd, men det er lov å føle. Det er meningen at du skal føle. Det er en del av det å være menneske. Følelsene våre kom lenge før tankene og språket. Som baby kunne du være både glad, trist, redd og sint, noe dine foreldre kan skrive under på.

Følelsene dine er viktige fordi de sier noe om hvordan du har det med deg selv, med de rundt deg – og aller viktigst – de sier noe om hva du trenger. Følelser er alltid knyttet til et behov. Når du er redd trenger du trygghet og beskyttelse. Når du er trist trenger du trøst og støtte. Når du er skamfull trenger du bekreftelse på at du er god nok. Når du er sint trenger du å sette grenser og stå opp for deg selv.

Derfor har jeg to oppfordringer til dere som er her i dag, både konfirmanter og familiene deres. Den første er: Møt andre menneskers følelser med forståelse, aksept og empati. Motstå fristelsen i å bare prøve å ta bort det vonde ved å muntre opp, utfordre det de føler eller finne en løsning. Som oftest er det nok for den andre bare at du forstår og er der. Du kan velge å gjøre en forskjell. Det å vise én venn forståelse og tørre å være der selv om det er vondt, kan ha enorm betydning for den personen.

Min andre oppfordring er: Møt deg selv på samme måte. Det er ikke bare de rundt deg som trenger forståelse når de føler på noe vanskelig. Du trenger det selv også. I dagens samfunn er vi godt over gjennomsnittet konkurranseinnstilte. Vi vil bli bedre, penere, flinkere, om ikke perfekte. Vi strekker oss etter skyhøye idealer, til og med idealer som ikke er ekte. Og vi vil ikke at andre skal se at vi synes det er vanskelig. Vi vil ikke oppfattes som svake.

En måte mange av oss, meg selv inkludert, bruker for å komme oss fremover er en solid dose selvkritikk. Hvor mange her har en indre kritiker? Jeg har minst fem stykker. Indre kritikere kan si ting som: Kom deg opp. Du er ikke flink nok. Du må trene mer. Du er ikke pen nok. Ta deg sammen. Tenk på noe annet. Slutt å gråte. Problemet er at det er veldig demotiverende å bli kjeftet på og bli fortalt at vi ikke har noen grunn til å føle som vi gjør. Det gjør det verre. Istedenfor å sparke deg selv i gang risikerer du å ende opp med å sparke deg selv mens du ligger nede.

Så når du har det vanskelig, prøv å møte deg selv med forståelse, aksept for at du har det som du har det og støtte deg selv. Og hvis det blir for vanskelig, så vis hva du føler til en du stoler på og som du tror kan forstå. For hvis du ikke viser hva du føler risikerer du å ikke få det du trenger. De beste menneskene jeg vet om er de som viser det som er på innsiden.

Men i dag vil jeg oppfordre dere til å hygge dere med de følelsene dere kjenner på som konfirmanter. Kjenn på gleden av å ha en hel dag som bare er deres. Det er mange mennesker rundt deg som vil deg vel. Ta vare på følelsen av tilhørighet. Ta vare på de gode ordene de sier til dere. Det er lov å være stolt. Det er lov å være trist når dagen er omme. Dere foreldre har også lov til å være stolte, og kanskje litt urolige, over valgene barna deres tar nå som de blir mer og mer voksne. Også er det kanskje litt trist også at de lever mer og mer sitt eget liv? Og hvis du som konfirmant synes at det er litt skummelt, flaut eller kleint med all oppmerksomheten, så er det helt greit, det også.

Gratulerer med dagen og lykke til!